TJENSVOLL: Jarle ‘Charlie’ Børresen forsov seg til et ganske alminnelig liv. Det manglet ikke forsøk og en og annen velvillig arbeidsgiver lot Jarle beholde dynen på stadig lengre utpå formiddagen.  – Jeg kom til og med for sent til et ettermiddagsskift på Dreyer trykkeri, sier Jarle. – Jeg skjønner det ikke, sier han med en slags ektefølt undring over eget sovehjerte. 

Så lå det vel i kortene ganske tidlig da, at Jarle Børresen ble en musikkens løsarbeider etter å ha forsovet seg til – etter eget utsagn – en bråte jobber da han var i 20-årene. Og 73-åringen har langt fra pensjonert seg.

Men vi spoler tilbake til oppveksten i Bekkefaret og Ullandhaug skole, og allerede på barneskolen begynte Jarle å skrive musikk. Så ble det orgeltimer hos organist Aase i Hillevåg kirke. – Jeg hadde en kompis som allerede var elev hos Aase og planen var klar, vi skulle bli popstjerner og hørte på musikk døgnet rundt.

Jarle minnes en oppvekst med rødt hår og fregner som på 60-tallet ikke var direkte «popstjerne-materiale» selv om en av de tøffere gutta i gata var av samme slag – men han hadde skaffet seg motorsykkel og dermed nødvendig kred. Jarle valgte keyboard og gitar. «Kredden» kom senere.

Charlie
– På ungdomsskolen satt jeg vel en del på gangen, sier Jarle, jeg greide ikke å sitte i ro. Det var da han fikk navnet Charlie. – Ja det er jo også en historie, sier han. – Da jeg begynte på ungdomsskolen sto det Kjarl på klasselisten, og det ble raskt til Charlie. Og ikke nok med det, forteller han. – Da foreldrene mine skulle døpe meg og hadde valgt navnet Jarle, synes ikke presten det var noe til navn, derfor ble det Jarl. Folk hadde stor respekt for presten på den tia!

I dag heter han offisielt Jarle, i musikkmiljøet også kjent som Charlie.

Viktige møteplasser
Spol fremover og Jarle går på handelsskolen, mest for å glede en far som neppe så på musikken som en farbar vei inn i voksenlivet. Men det ble ingen suksess det heller og etter hvert ble det langt mer spennende å jobbe hos Sagevik Musikk i Hetlandsgata. – Her ble det solgt musikkinstrumenter av mange slag og her tilegnet jeg meg en gjeld som skulle henge med meg i mange år, forteller Jarle. – Jeg kjøpte instrumenter for 30 000 kroner, en ikke ubetydelig sum på 70-tallet. Det ble et Hammond-orgel, et Lesley-kabinett, og en kassegitar som fortsatt henger på veggen. Og det ble nye vennskap med andre musikkfrelste.

Vel var eieren av Sagevik Musikk en kjernekar, men Jarle med det gode sovehjertet fikk til slutt fyken. En annen viktig møteplass var Skandinavisk Maskin­service som hadde orientert seg fra ­maskiner til musikkinstrumenter. – Der, hos «Stokken», på 60, 70 og 80-tallet hang alle musikerne – og de som ville bli musikere – og det er ikke få band som har vokst ut av dette miljøet, sier Jarle. – Her fikk kompisen min Lasse Myrvold og jeg spille inn selvkomponert musikk på lydbånd, her så vi konturene av et liv med musikk – noe vi til og med kanskje kunne leve av.

Men mens Jarle var i 20-årene sto gjelden hos Sagevik stort sett stille og Jarle var og ble et uforbederlig B-menneske.

Norge på kryss og tvers
Det løsnet da Kåre Virud Band en gang midt på 70-tallet engasjerte Jarle på orgel og sang og hele Norge ble hans arbeidsplass. – Den gangen hadde alle hotell danse­band, vi reiste på kryss og tvers og spilte seks dager i uken. Jeg ble jo voldsomt rutinert.

Og det er vel det nærmeste vi kommer en slags anerkjennelse fra Jarle om Jarle. Lavmælt og uten de store faktene forteller han videre om livet som yrkesmusiker, høyt verdsatt av alle i bransjen.

– Men joda, jeg har jo greid å forsove meg til en spillejobb også, kommer det stadig like forundret.

Vi kunne regnet opp en nærmest uendelig liste med band som har hatt Jarle bak tangentene eller som låtskriver, han har samarbeid med Hans Petter Hansen på cv’en, Stavangerensemblet, Bazar, Asfalt, Frode Rønli, Wasaband og FullGas. Hver søndag i 28 år har han spilt med Dickens­bandet – og det har vært mange flere band. Per Vestaby åpnet døren til Veslefrikk, og Jarle ble med på to plateinnspillinger med bandet. Men han greide aldri å slå rot i Oslo. – Jeg bodde i en leilighet der det vanket folk med overdreven interesse for rus og jeg bodde på sofaen hos Per Vestaby en periode, men nei. Jeg synes faktisk Oslo var litt skremmende og fikset ikke byen den gang, i dag ser jeg på Oslo som en trivelig by.

Men det var nok å henge fingrene i hjemme i Stavanger hvor det var full fyr i musikkmiljøet. Samtidig slo helsa litt krøll på seg og midt på 80-tallet ble det en bypass-operasjon. Røyk, mye egg og bacon, pølser og spaghetti og sene kvelder eller skal vi si lange netter. – Siden har det stort sett gått greit, sier Jarle på sitt sindige vis. Han rusler ned til treningssenteret på Tjens­voll tre kvelder i uken, ja for Jarle trener selvsagt når de fleste har tatt kvelden.

Platekontrakt
Exit Oslo, en hjemvendt Jarle fikk raskt plate­kontrakt med Englakoret. – Samarbeidet sprakk etter én utgivelse, sier han. Det skulle gå noen år til neste, egne utgivelse. I 2013 kom «Tiå fyge» med egen musikk fra en lang karriere. Musikkpressen, venner og musikerkolleger mente det var på høy tid at Jarle tok steget ut av bakrekka og soloplaten fikk god kritikk for både tekst og musikk. Til tross for at han likte sitt eget prosjekt, tok han allikevel et skritt tilbake igjen og er forblitt den stødige samarbeidspartneren bak tangentene. Men det hender han dukker opp igjen. – Jeg gir fortsatt ut musikk med ujevne mellomrom, sist i 2024 med «Sjekka Laikså». Og jeg spiller gjerne egne sanger for et publikum dersom anledningen byr seg, da spiller jeg helst gitar og har med meg forskjellige andre musikere.

Og det har vært så mangt i årenes løp. Han har skrevet musikk for andre, deltatt på festivaler og utallige plateinnspillinger, konserter og spillejobber både lokalt og nasjonalt. Gjelda til Sagevik Musikk er for lengst oppgjort, men livet som frilansmusiker er et liv uten fast lønnsslipp.

– Usikker inntekt, lavt forbruk, sier Jarle. Som forklaring på et godt liv. – Jeg liker ikke musikk som er laget for å tjene penger, det er ikke det som driver meg. Jeg spiller fast i noen band, men ellers tar jeg de spillejobbene jeg får.

Helger med musikk
Men når han har en spillefri helg reiser han gjerne til hytta i Egelandsdalen sammen med kona Helle. Sammen har de datteren Julie som har fulgt i farens fotspor med sin egen musikkarriere.

Det kan bli mange helger på Blyge Harry, Påfyll, eller Piren Pub. Han er også kjent fra distriktets blues­klubber og spiller fortsatt rundt omkring i Norge, for eksempel med Reloaded fra Notodden. – Jeg vet i grunnen ikke om noe annet liv. Dager med mest musikk er vel beskrivende. Jeg øver hver dag.

Og det gjør han i underetasjen med gitarer på veggene og tangenter til høyre og venstre. Rommet er «lydisolert» med bøker og her slipper ikke lyset inn. Mancave, er det noen som kaller det. – Jeg kunne sikkert vært litt mer sosial, det er vel godt for psyken.

Ved tangentene i kjelleren ser vi at det må være godt for psyken, det óg.

OM jarle:

Hva var din siste kulturopplevelse?

Et besøk på Roseslottet i Oslo sammen med Helle, sist sommer. (Utendørs kunstinstallasjon på Frognerseteren i Oslo).

Hvem vil du gjerne sitte sammen med på en lang flyreise? 

Mimir Kristjansson. Slitsomt kanskje, men helt sikkert underholdende.

Hva spiser du helst? 

Fersk fisk, gjerne den jeg har fisket selv. Men jeg spiser fortsatt pølser og spaghetti, innimellom.

Har du en uoppfylt reisedrøm? 

Jeg vil gjerne gå mer i den norske fjellheimen!

Hvilken bok leser du nå? 

Jeg leste nettopp ferdig Himmelens krystall av Gaute Heilvoll.

Hvem er din favoritt-rocker? 

Umulig spørsmål. Men jeg sier Ian Hunter.