MOSVANNET:  Vi visste alltid hvor de første hvitveisene dukket opp, forteller Berit Lea ­Larsen. – Hvor vi kunne finne de med det vakreste rosaskjæret, med de lengste stilkene, de som egnet seg best til små buketter. Min mor hadde fødselsdag 30. april og det var viktig å få til en fin bukett på denne dagen.

I dag er Mosvannet og parken naturreservat og Berit må la blomstene stå i fred.

Berit Lea Larsen vokste opp ved Mosvannet og i årene fra hun var fire til fjorten år var dette lekeplassen til henne og venninnene. – Guttene sparket fotball på Leabanen, vi jentene syklet med dukker på bagasjebrettet, forteller hun.

Den gjeve hvitveisen

Villblomster ble en viktig del av oppveksten, og den gjeveste var hvitveisen. – I dag står Stavanger Kunstmuseum der hvitveisen alltid dukket opp først, forteller hun.

Men vårkålen kom jo aller først og farget våren gul. – Jeg hadde alltid strikk i lommen, forteller Berit, for jeg likte å plukke blomster. Av og til syklet vi til Mosheim (tidl. sykehjem) med buketter for å glede de gamle. Og jeg går vel i grunnen fortsatt alltid med strikk i lommen.

Min barndoms grønne dal

Men det er flere gule planter som lyser opp våren rundt Mosvannet, som de små, ville tulipanene og snart kommer sverdliljene. Og da vi traff Berit på Mostun blomstret prydbringebær med rosa blomster. – Senere på sommeren laget vi buketter med jonsokblom, hundekjeks og engsoleie, sier hun. – Men de aller første vårblomstene var nok mest stas.

Hun er født i Hillevåg, vokste opp i Tjensvollskråningen, har litt fartstid fra Bekkefaret og Sunde og bor nå på Øvre Tjensvoll. – Mosvannet var min barndoms grønne dal selv om det er temmelig flatt her, sier hun. – Vi fulgte årstidene og merket oss trærne som først ble grønne. Vi fanget «karusser» i små Norgesglass og rumpetroll i bøtter og spann. Om høsten vasset vi i tørt bøkelauv og laget halsbånd av frøene som vi fant inni bøkekapslene. Og selvsagt har jeg gått på skruskøyer. Jeg hadde en fantastisk barndom og har fortsatt stor glede av å følge naturens gang.