– Jeg føler meg hjemme her på Tjensvoll, sier Torunn Kvaal Pedersen på sitt klingende sørlandsmål. – Jeg har bodd her i over 30 år og det er her jeg hører til nå. Men slik har det ikke alltid vært. 25 år gammel reiste Torunn til Paris for å lære seg fransk, og dermed få mulighet til å jobbe som sykepleier i Kamerun. Nå er hun 87 år, klarer seg selv og har en hukommelse noen og enhver kan misunne henne. Det er året i Paris hun har lyst til å fortelle om.
helle enger
[email protected]
Hun var 25 år, nyutdannet syke-pleier og ville ut i verden.
– Det var Det Norske Misjonsselskap som gjorde det mulig å foreta denne reisen, og den gangen, i 1962, var det ikke bare å bestille en flybillett på nettet. Jeg reiste fra Stavanger til Rotterdam med båt, og kom ut for en forferdelig storm. Jeg husker at jeg tenkte at det var like greit om de hev meg over bord, så sjøsyk var jeg. Videre bar det med tog til Paris, og jeg ble innlosjert hos Madame Weiss.
Språkopplæringen
Torunn hadde lært litt fransk på gymnaset og gått på språkskolen Alliance Francaise. Men det som gjorde at hun ble virkelig god til å snakke fransk var at hun ble med i en luthersk menighet og begynte å snakke med folk.
Der fikk hun også det første kulturelle sjokket. Etter gudstjenestene var det sosialt samvær. Det startet med aperitiff som ble etterfulgt av god lunsj og ikke minst god vin. For Torunn, som kom fra Kristiansand, var dette svært uvant, men hun husker at det alltid var god stemning og praten gikk uanstrengt.
Sommerjobb for KFUK
– I tillegg til å lære språk, tok jeg også et studium i tropemedisin på universitetet i Sorbonne, forteller Torunn. – Og så var jeg leder for et hjem for unge norske piker som var i Paris av forskjellige grunner. Ja, det var en spennende jobb og jeg måtte passe godt på de populære norske jentene. En gang fikk jeg en forespørsel fra en franskmann om jeg ville plukke ut de fem peneste jentene som bodde der. Disse ville han ta med seg og vise dem Paris. Dette kom selvfølgelig ikke på tale, og jeg måtte gi tydelig beskjed! En annen beiler måtte jeg jage ut med en kleshenger, ler Torunn.
Møtte Kong Olav
Høsten 1962 var Kong Olav på tre dagers offisielt besøk hos statsminister General De Gaulle. – Hele Champs-Elysees var pyntet med norske og franske flagg og alle vi norske ble invitert til Hotel Criellon på Place de la Concorde, forteller Torunn. – Der var det mottagelse og vi fikk hilse på kongen alle som en. Det var en kjekk opplevelse.
Kald vinter
Alt var ikke bare fryd og gammen dette året i Paris. – Jeg husker det var svært kaldt! Jeg satt i senga med dyna rundt meg og frøys når jeg skulle lese pensum. En dame jeg gikk til for å lære meg fransk konversasjon, frøys enda mer enn meg. Jeg måtte hjelpe henne med å bandasjere hendene fordi de hadde fått frostskader. Og de som hadde det aller verst, var tiggerne som lå nede i metroen i det kalde vinterværet.
Ettertanker
– Hva var det som gjorde at du reiste ut i verden, spør jeg, det var jo ikke så vanlig den gangen?
Torunn blir stille en god stund.
– Det var en slags eventyrlyst, sier hun til slutt. – Foreldrene mine var opptatt av misjon og andre kulturer. Jeg fikk det litt inn med morsmelka. Og så var det trangen til å bety noe for andre. Jeg kom meg jo til Kamerun og jobbet som sykepleier der i flere år. Og så møtte jeg mannen min i Paris, og vi giftet oss i Kamerun. Men det er en annen historie, smiler Torunn.
Portrettet av ektemannen henger på veggen. Journalist og forfatter Odd Kvaal Pedersen døde så altfor tidlig.
– Jeg har klart meg godt alene også, sier Torunn.
Hun har egen bil og tar seg gjerne en tur til Kristiansand eller på hytta i Fyresdal. Mange venner og mange interesser har hun også. Rullatoren er god å ha når hun skal i butikken og handle for trappa er litt tung å gå i, men alt i alt så går det bra.
Ut i verden
– Folk har godt av å komme ut i verden, sier Torunn avslutningsvis. – De har godt av å se andre kulturer og se at det er andre måter å leve på. Det burde være en del av dannelsen til folk. Å føle på pulsen hvordan andre mennesker har det.
– Det var ikke så mange turister i Paris den gang, så jeg fikk se Paris slik byen egentlig var. Men forresten, noen turister var det. En gang var jeg guide for en gjeng «kåner» fra Jæren som skulle se Paris og handle på Gallerie Lafayette. Det var et syn der de sprang rundt og hadde med seg matpakkene sine, og noen av dem fant ikke veien tilbake til bussen heller. Det ble leiteaksjon og stor ståhei før alle var samlet igjen.
– Bønder i byen, tenkte jeg, men det sa jeg ikke høyt.
Tenk for en ressurs eldre folk er, tenker jeg i mitt stille sinn. Så mye levd liv. Så mye visdom. Og så mange gode historier.
OM torunn:
Hva var din siste kulturopplevelse?
Kulturkveld i Tjensvoll kirke nå i juli.
Hvem ville du gjerne sitte ved siden av på en lang flyreise?
Lange flyreiser er utelukket nå, men det måtte være et av mine barnebarn.
Hva er favorittmaten din?
Fårikål.
Er det et menneske du beundrer eller har stor
respekt for?
Jeg har stor respekt for og beundrer Kong Harald.
Hvilken bok leser du nå?
«Ung mann vil ut» av Edvard Hoem.
Har du en uoppfylt reisedrøm?
Det måtte være en spasertur på Den kinesiske mur.
