Det skulle ikke mer til enn en ukes norgesferie i 2013. Venanzio D’ Agostino bestemte seg der og da for å flytte til Norge med kone og to barn og det skjedde før det rakk å bli 2014. Når vi spør om han av og til savner Italia kommer «nei» så kontant at vi formelig ser to streker under svaret.
ANNE-TRINE BENJAMINSEN
[email protected]
Venanzio lager kaker i Pådriv-huset i Hillevåg, italienske kaker som smelter i munnen. Men det var ikke selvsagt at livet i voksen alder – som 65-åringen kaller den tredje ungdommen – skulle handle om kaker. For Venanzio var musikkjournalist i hjembyen Napoli i 30 år, han skrev for storavisen Corriere della Serras lokale supplement for Napoli.
Men egentlig handlet livet for det meste om musikk. – Jeg var musiker fra jeg var fem år, forteller han. – Jeg har blant annet spilt kontrabass, men nå synger jeg mest i kor.
Fra 78-plater til mp3
Og så begir han seg ut på en høylytt hyllest til det norske musikklivet. Men vi har lyst til å bli litt i Napoli for det viser seg at han en gang produserte musikk, blant annet for EMI Music Italy, og restaurerte gamle plater. – Lydopptak av musikk har som vi vet forandret seg, fra de første 78-platene, til LP-plater og så kom CD-en og mp3, sier Venanzio, og sukker kanskje litt over den teknologiske utviklingen.
Og et sted på veien mistet han jobben som besto i å gjøre LP-plater tilgjengelig på CD. – Dette tok slutt rundt 2004, men du vet, man kan miste en jobb, men man beholder erfaringen. Og det er kanskje Venanzios livsanskuelse i et nøtteskall.
Han forteller at han har en stor samling med vinylplater. – Jeg er i gang med å skrive bok om musikkplatenes historie og kanskje også om forskjellige, enestående, utgivelser av klassisk musikk. Men vi får se.
Før vi forflytter Venanzio til Norge og Stavanger må vi svinge innom hans andre karrierevei. – Jeg er utdannet shiatsu-akupunktør og i to år arbeidet jeg på vitenskapelig nivå med mulighetene for å behandle autisme med denne typen akupunktur.
Det beste stedet å bo
Så, omsider, lar vi Venanzio snakke fritt om Norge og Stavanger. – Det norske samfunnet er det beste, fordi – to ting – her er det få mennesker
og ingen Euro, sier han ivrig gestikulerende, etterfulgt av den buldrende latteren. – Litt usikker på om det med Euro bør komme med, tenker han høyt.
I Stavanger fikk han jobb hos Mesterbakeren, der han jobbet frem til 2021. – De likte de italienske kakene jeg presenterte for dem, men dette er en landsdekkende kjede som bruker flere år på å introdusere nye produkter. Jeg var fornøyd med å bake brød, men familieoppskriftene fra Italia lå hele tiden i bakhodet. Jeg begynte å lage mat til storfamilien da jeg var et barn. Og aller helst kaker.
Familiens oppskrifter er nøye nedtegnet.
Dolce Napoli
Han fikk imidlertid anledning til å ta fagbrev i logistikk hos Mesterbakeren, noe som kom godt med da tanken om Dolce Napoli dukket opp. – Jeg leier kjøkken her i Pådriv-huset, men ovnen er min, sier han stolt. Og viser frem den store industriovnen.
– Her lager jeg syv forskjellige kaker, to av dem glutenfrie. Dette er produkter helt uten konserveringsmidler eller andre former for kjemikalier.
Salg er imidlertid en komplisert øvelse. – Prisen på råvarer har steget og jeg kjøper bare det beste. Men når sjokolade blir 120 prosent dyrere er det en utfordring. Jeg har valgt å sette ned prisen på produktene mine for å øke salget, så får vi se om den strategien lykkes. Jeg ønsker jo flere kunder, men vil heller ikke bli industri, dette skal være håndarbeid. Dolce Napoli selger til mange matvarebutikker i distriktet, blant annet Coop Mega og Helgø Meny-butikker.
Gammelost og lutefisk
Og når vi snakker om mat er det fristende å spørre Venanzio hva det rareste han har smakt i Norge er? Svaret kommer raskt: – Gammelost, men jeg kan alltids spise det. Det han derimot ikke spiser er lutefisk.
– Nei, beklager, kommer det like kontant. – Gravlaks, derimot, og havre – jeg elsker havre, sier han og slår ut armene.
Den italienske maten er heller ikke noe savn, for som han sier: – Den kan jeg lage selv!
Musikk – musikk
Men vi må tilbake til musikken. – Jeg elsker musikklivet i Norge, gjentar han, og minnes sitt første møte med musikkorpsene i 2013. – Fabelaktig!
Etter åtte år i Stavanger symfoniorkesters kor synger han nå andre-bass – som vi vagt fornemmer når han snakker – i det litt mindre Stokka kantori.
Musikalitet leder ofte til interesse for språk. – Jeg spør alltid mennesker jeg møter hvor de kommer fra i Norge for jeg er nysgjerrig på de forskjellige dialektene. Jeg lytter til rytmen i språket. Han forteller at han har danske aner, det skal visst
ha vært en fisker fra Ålborg som reiste til Calabria. Kanskje var det
derfor han holdt ut kulde, snø og vind det første året i Stavanger, før Norge fremsto som verdens beste land å
bo i.
Vi roter oss bort på et språklig sidespor og snakker om Elena Ferrantes bøker fra Napoli, og tv-serien, og Venanzio lover (nesten) å gi seg i kast med den norske oversettelsen av bøkene, som er på nynorsk.
Nye tider
Nå står bakeren ved et veiskille. Pådriv-huset er i bevegelse, leietakerne må forhandle egne avtaler med eier eller finne andre muligheter. Og Venanzio ser flere muligheter enn hindringer. – Men det har vært fantastiske år, dette huset skaper verdier langt utover økonomiske verdier. Det er en verdi-inkubator og her har jeg fått mange gode venner.
Kjøkkenet i Pådriv-huset kan bli historie 31. januar, men Venanzio vil gjerne bli i Hillevåg og ideer og planer piskes ut og kan bli til ny historie før ovnen er varm!
Om Venanzio:
Hvem vil du gjerne sitte sammen med på en lang flytur?
Liv Ullmann
Hva var din siste kulturopplevelse?
Hver øvelse med Stokka kantori er en kulturopplevelse. Til våren skal vi fremføre Magnificat i D-dur av Johan Sebastian Bach.
Hva er din favorittmat?
Hjort med små nypoteter. Og en god Amarone.
Hvor vil du gjerne reise dersom tid og penger ikke hindrer deg?
Les Roques i Venezuela, der min kone kommer fra.
Hvilken bok leser du nå?
På italiensk: Enneadi av Plotinus. På norsk: Mammons barn av John Mollen.
