Det er 60- og 70-tallet som omfavner deg inne i lokalet. Mørke møbler, enkle former og gjenkjennelig keramikk som gjerne har et islett av oransje. Ketil oppsummerer det slik: – Denne epoken er for meg minner og estetikk, men gjenbruk er også viktig.
Lete, hente, reparere
Samleren Ketil, oppvokst på Åsen, har i årenes løp fylt opp et gårdshus på Strandalandet, men for fire år siden ble det pop-up butikk. Først på Sola og deretter Åsen, før et litt mer permanent lokale ble ledig i Flintegata for halvannet år siden. – Men dette er hobby altså, understreker Ketil, noe han skal komme til å gjøre mer enn en gang. Han er ansatt i Bufetat og jobber turnus hos en ungdomsinstitusjon i Sandnes. Det betyr tilgjengelig tid til å lete, hente, reparere – og holde butikken åpen innimellom. – Jeg bruker sosiale medier til markedsføring, men slites mellom ønsket om oppmerksomhet og en litt mer bortgjemt tilværelse. I alle fall så lenge jeg har en jobb, så får vi se hva som skjer når jeg blir pensjonist.
På tur med tom varebil
Innimellom setter Ketil seg i varebilen og kjører – med tom bil selvsagt – på besøk til to av barna som studerer i Bergen og Oslo, eller kanskje til Danmark. På forhånd har han bestilt, planlagt og avtalt, og kommer ikke tomhendt hjem – det er gjerne litt mer i bagasjen enn først tenkt. – Det er mye logistikk, men mye fint å fylle bilen med, sier han, og trekker frem dansk design som en favoritt. Men like fullt har Ketil en spesiell forkjærlighet for det nære og trekker frem Svend Andersens møbelfabrikk i Hillevåg som ble nedlagt i 1975.
– Jeg blir alltid ekstra fornøyd når jeg finner møbler fra lokale produsenter og det har jo også vært produsert mye keramikk i distriktet, som Inger Waage fra Hillevåg er et eksempel på.
Med begrensede åpningstider – er dette vintage for spesielt interesserte? – Nei, absolutt ikke, kommer det kjapt fra Ketil. – Noen kunder er fornøyd med at møbler og gjenstander ser fine ut, mens andre er opptatt av en spesiell designer. Hos meg får kundene stort sett varer fra én tidsepoke og for noen vil dette være avgjørende for at de tar turen innom. Stabler med kokebøker her og der avslører Ketils interesse for matlaging og han tar gjerne turen til Italia, for feriens skyld, for maten eller jakten på det unike. Det er rart hvor mye bagasjen kan romme dersom varebilen er parkert hjemme!
Gammelt blandet med nytt
Ketil leverer gjerne møbler hjem til kunder og merker seg at folk er opptatt av å kombinere gammelt og nytt. – Det er dessuten interessant å se hvordan små detaljer kan avgjøre hvorvidt jeg selger et møbel eller ikke. En kommode uten ben selger dårlig, formen på stol- eller bordben har også mye å si – ja til og med formen på små kommodeben kan bety ja eller nei. Og så oppdager man at folk samler på det meste, som for eksempel askebeger som knapt har noen funksjon lenger. Som samlerobjekt derimot …
Selv trekker han frem et juleskrin fra Christian Bjelland når vi ber ham vise oss en gjenstand han har spesiell glede av. – De ansatte fikk julebonus i form av et fint blikkskrin, med monogram så klart, fylt av hermetikk.
Lystbetont lidenskap
Ketil er ikke så lite vintage selv, men i håndballens verden. Som en ‘fun fact’ forteller han om årene i SIF og har selvsagt en eldre bok på lager med historien om Stavangers stolte håndballag. – Jeg la opp i 1991, men er stadig ivrig i veteranhåndballen.
Ketil og samboer Hilde har til sammen seks barn som er ute av redet og dermed er kjellerstuen blitt verksted. – Vi koser oss med å restaurere møbler, men vi samarbeider også med en lokal møbeltapetserer. – Dette er hobbyen min, gjentar Ketil. – Det skal være lystbetont. Men vi mistenker ham for å ha de ekstra timene i døgnet som gjerne følger med en lidenskap!
