Når Al Greenall (42) forteller at han knapt rekker å lese tre sider i en bok før han slokner om kvelden, så er ikke det så vanskelig å se for seg. I nesten to timer, på en pinnestol i atelieret hans i Sjøhagen 2, i et smalt rom der kunst, bøker og allslags nærmest vokser ut av veggene, blir vi med på en tour-de-force i livet til en mann det er fristende å kalle en tusenkunstner. Eller kanskje livskunstner? Hashtag kunstner, musiker, skribent, filosof, matmann, filmmann, familiemann, politiker og what-not, for å få med oss den siste biten på hans eget språk.
ANNE-TRINE BENJAMINSEN
[email protected]
Men vi starter med å plassere Al på kartet. Han er født i England, nærmere bestemt Salford nord for Manchester, men vokste opp med malerpensel i Malvern Hills – et område man finner igjen i mange av de landskapene han har malt. Så skulle man kanskje tro at veien gikk rett til et kunstakademi etter endt skolegang, men Al var opptatt av filosofiske spørsmål og kritisk analyse knyttet til kunst og kultur og endte ikke opp på et atelier. Det ble i stedet tre ulike universitet i rask rekkefølge i årene 1999 til 2004: University of Gloucestershire, University of Brighton og Falmouth University. – Jeg stilte ikke alltid de korrekte spørsmålene, forteller Al. – Jeg er opptatt av hvorfor man lager kunst, jeg vil bryte ned veggene mellom forskjellige uttrykksformer og jeg er kritisk til kunstinstitusjonenes makt. Ja mye av dette falt jo ikke i god jord da. Og jeg er opptatt av at alle mennesker skal kunne ha sin egen oppfatning om kunst uten å la seg diktere av ja, for eksempel etablerte kunstinstitusjoner.
Ost i Bath
Al avsluttet sine universitetsstudier med film/kino/video og filosoferer litt omkring film som kunst. Og hele tiden, mens han snakker om sine tanker og teorier, illustrerer han det med å kaste seg opp fra stolen og plukke frem noe han har malt, et minne fra bestefaren, en bok, en DVD – og vi prøver å få øye på Malvern Hills og hele hans kunstprosjekt i de fargerike og kraftfulle maleriene som møblerer rommet både vertikalt og horisontalt.
– Ja så flyttet jeg hjem for å skrive en roman, sier Al.
Men så ble det ingen bok da, i stedet ost i Bath.
Ost?
– Jeg solgte ost i The Fine Cheese Company, og også andre delikatessebutikker, forklarer han. Kunst og skriverier ble det også tid til, etter hvert en deltidsstilling på University of Bristol, som veileder for sisteårsstudenter.
– Jeg, som knapt var ute av universitetet myself, sier han, som blant annet hjalp sine studenter med å binde sammen den kunstneriske verdenen med den praktiske.
Til Stavanger
I Falmouth traff han den norske studenten fra Stavanger som skulle bli hans kone, de ble seks år i Bath der han etter hvert brukte mer tid på kunsten. – Jeg fikk meg atelier, malte mye og stilte ut. Det var en fin tid og altså, det koster så veldig mye mindre å være kunstner i England. I alle fall den gang, sier han, og minnes latterlige lave priser på lerret.
I 2011 gikk flyttelasset til Stavanger. – Jeg flyttet hit som kunster, forteller han, muligens til litt bekymring fra min kones stefar. Før vi flyttet hadde jeg leid atelier på Forus og ikke minst hilst på Kjell Pahr Iversen som var en god bekjent av familien – og det kickstartet livet i Stavanger. Jeg skjønte at jo, man kan være i kunstner i Stavanger, man kan male på store lerreter, jeg ble inspirert.
Mer ost?
– Så begynte jeg å jobbe på Ostehuset.
Ostehuset?
– Ja, der var jeg i åtte år, blant annet som butikksjef. I denne perioden ble to til fire, det kom to barn, en jente og en gutt som blir elleve og åtte år. – På den ene siden skapte jobben trygghet nå som vi var blitt en familie, men dette er en ekstremt travel og stressende bransje som sluker deg fullstendig, innimellom tok jeg fri for å konsentrere meg om å male. Slik måtte det bli.
Pådriv og politikk
I 2020 dukket det som Al beskriver som tidenes mest spennende jobb opp: aktivitetsleder i Pådriv-huset. – Et helt hus skulle aktiviseres, jeg så på det som en fantastisk oppgave. Pådriv er etter hvert blitt en deltidsstilling, men føles allikevel som en konstant tilstedeværelse, sier Al. – Dette er en jobb som synliggjør hverdagen til mange unge mennesker. Å oppdage hva som er viktig for andre mennesker har lært meg mye om meg selv. Her handler det om å sette seg selv i baksetet. Pådriv handler også om å gi mennesker plass til å føle seg trygg.
Og kanskje var det Pådriv som trakk politikeren Al opp av hatten, nå som folkevalgt for Arbeiderpartiet siden i fjor.
– Altså, dette er ikke enkelt, sier Al, men tar allikevel sjansen på å beskrive politikken – på sitt verste – som «et sirkus», «et spill» eller «en byråkratisk prosess tom for følelser». – Det handler ofte om å velge de rette ordene, om gamle planer som må vike for nye planer, om mange måneders utrettelig arbeid som må gi tapt for politiske beslutninger. Lange tidshorisonter. Men hva med nå, spør han seg.
Musikeren AL
Så er vi kommet til musikeren Al. – Det er jo en helt annen hatt, sier han, skrur opp entusiasmen og forteller om sitt alter ego Rusty Buttknuckle; «he who likes to sing the blues and read the news». Og må igjen ty til morsmålet for å forklare at det er her han kan «let out steam» med gitar og sang. – Jeg liker å underholde uten angst for å representere noe eller noen. Gitaren trakterer han også sammen med andre band.
Men blir det nok tid til malerkunsten? – Kunst må gjenspeile hverdagen, det må finnes en tilkobling til virkeligheten. Derfor er alt jeg gjør viktig. Jo, selvsagt kan jeg tenke meg å stille ut mer, selge mer. Men jeg ønsker å skape kunst i større grad enn å skape et kjøpepress – både overfor meg selv og andre. Ut av det vokser det fort både angst og stress, og det er ikke det kunsten handler om for meg.
Om Al:
Hvem vil du gjerne sitte sammen med på en lang flyreise?
Frank Zappa, mye av hans filosofi gjenspeiler det jeg gjør.
Hvem beundrer du?
Min bestefar. Han viste meg hvordan man kan være ærlig mot seg selv og hjelpe andre.
Favorittmat?
Pasta med parmesan og olivenolje. Når livet er travelt kan maten være enkel, og beroligende. En tallerken pasta skuffer aldri.
Hvor vil du gjerne reise?
Hokkaido nord i Japan.
Hvilken bok leste du sist?
The Creative Act av Rick Rubin
